Fritidssysslor

Molweni!

Her er en rekke bilder som oppsummerer hva vi har gjort på fritiden den siste uken, enjoy.

Pauserommet på skolen. Ikke helt "fritid", men fritid på skolen.

En av av Kamas flere sponsorer (også Kellogs og Canon)

Barna på vei ut av skolegården.

Fredag ble vi invitert på charity party ved skolen der de andre studentene er, Malabar Primary School.

 Jentene pyntet og klar til fest.

 Festlokalet var et samfunnshus like ved skolen.

Piggtrågjerde rundt lokalet, så vi følte oss ganske trygge.

Vi har vært på en guidet township-tur. Her var det mange sterke inntrykk når vi fikk se hvordan folk levde her.

Vi var innom flere barnehager å hilste på.

Der var også en del ville hunder, denne var barnehagen sin.

Kjetil var på ridetur sammen med noen av de andre jentene. Dette synes han var stor stas.

Kjetil påpeker at hesten har et navn. Han tror det begynte på A... 

Kjetil ønsker videre å påpeke at han var dyktig på å galoppere.

Siste dagen brukte vi på å slappe av ved et bassengområde ved Kings Beach. Det ble ikke så mye avslapping siden vi lå midt i en militær oppvisning.

Det ble en lang reise hjem fra Port Elizabeth på hele 40 timer.

Kjetil og Åse fikk ikke sove, og utforsket hele flyplassen i Doha. 

Sandra derimot, sov der det soves kunne. Hun lærte fra den militære oppvisningen at en god soldat hviler når hun kan.

Ha det bra, Port Elizabeth!

Aller siste klem fra Kjetil, Sandra og Åse, xoxo!*

Takk for oss.

*Med mindre vi må skrive flere faglige innlegg for å få bloggen godkjent.

Oppsummering av praksis

Seks dager i praksis er nå over og vi sitter igjen med mange forskjellige inntrykk og følelser. Vi beklager at det ikke er kommet et nytt innlegg før nå, men på grunn av mye planlegging og andre aktiviteter på ettermiddagene så har vi dessverre ikke hatt tid før nå – som er på flyplassen i Port Elizabeth, flyplassen i Doha og på Gardemoen, samt fire dager etter vi kom tilbake til Tromsø.

Helhetsinntrykket av Kama Primary School er mye av det samme som vi beskrev i forrige innlegg, vi har fått både gode og dårlige undervisningsøkter og kjent på frustrasjon når elevene ikke forstår hva vi sier og mestringsfølelsene rundt å kunne forklare det på en måte de forstår.

Etter vi var ferdig med undervisningstimene våre den andre dagen, fikk vi vite at store deler av grade 7 har svært reduserte engelskkunnskaper og noen kan til og med ikke noe som helst. Dette preger selvfølgelig den videre tilpasningen av undervisningen, noe som førte til at vi måtte øke bruk av konkretisering, dramatisering, visualisering og stemmebruk i både engelsk og matematikk. Dermed har vi fått utfordret oss godt, selv om det kun var i seks dager.

Vi har gjennomført og prøvd ut mange forskjellige metoder og aktiviteter for å samle oppmerksomheten og får å få ro blant elevene, blant annet videreføring av ”Fagereng-klappen” og ”respect for the speaker” -  i tillegg har vi opprettet klassereglene ”No hitting, no kicking, no spitting or throwing things around”, disse følte vi var svært nødvendige da vi til tider fryktet for egne liv. En annen fordel med disse klassereglene er at de enkelt forstås av elevene og også at vi kan rope de høyt i kor sammen med elevene. Vi har også prøvd å bruke ”hode, skuldre, kne å tå” for samle elevene, tolk for oversetting og forklaring på deres morsmål, og vi har lært oss hva ”stille” heter på Xhosa: Thulani (best effekt når det ropes). Dette førte til at flere av elevene trodde at Kjetil kun kunne dette ene ordet på Xhosa, når han egentlig mestrer hele fem ord. Thulani er riktignok favoritten.

Man merker godt at elevene ikke er vant med selvstendig arbeid, refleksjon, faglig snakk i timene og andre ting vi tar for gitt i norske klasserom. Istedenfor er de godt kjente med å lese høyt i plenum sammen med læreren, skriving rett av tavla og annet kopieringsarbeid. I Engelsk har vi gjennomført eventyret ”De tre bukkene bruse”, til stor glede for elevene. Denne typen opplegg var engasjerende for elevene i fremføringsfasen, men bare et fåtall av elevene klarte å svare på oppfølgingsspørsmål eller annet etterarbeid. Her kan selvfølgelig språkbarrieren være en betydelig faktor, men man merker også at elevene ikke prøver sitt beste. Vi tror elevene har testet oss mye de seks dagene i praksis, men også er usikker på hvordan de skal ta stilling til den plutselige og omfattende endringen av undervisningsmetoder som har blitt gjennomført.

Også i matematikk har vi hatt store utfordringer. Elevene kan bare skrive av tavlen (både oppgaver og svar) og har ingen evne for selvstendig oppgaveløsning og logisk resonnement, noe vi mener kan stamme fra undervisningskulturen de har ved denne skolen. Elevene virker å ha en ekstremt instrumentell forståelse for matematikk i de aller beste tilfellene i klassen, enkelte virker ikke å ha noen forståelse i det hele tatt. Gjennom perioden har vi introdusert emnet vinkler og derunder måling samt tegning av vinkler. Dette er i utgangspunktet et veldig lett emne å konkretisere og visualisere, men vi hadde likevel store utfordringer med å undervise dette da elevene ikke virket å klare å gjøre noe på egenhånd. Første time med vinkler begynte vi med å forklare nøye, samt demonstrere for elevene hvordan ting skal gjøres. Likevel var det en mindre prosentdel av klassen som i det hele tatt klarte å måle vinkler, til tross for at dette ble utført i samtid av lærer på tavla. Ved tegning av vinkler tok det 7 minutter å få hele klassen til å tegne en strek i boka deres som kunne brukes som utgangspunkt til å tegne en vinkel ved hjelp av en gradskive, her måtte også tolk benyttes for å få fram budskapet. Etter å ha laget 4 vinkler på tavla samtidig som elevene laget vinklene i boken (da med sjekk av ALLE bøker etter hver eneste vinkel) klarte de fleste av elevene fortsatt ikke å lage en eneste vinkel uten veiledning i etterkant.

På grunn av de katastrofale inntrykkene de første matteøktene bydde på ble vi enige om å gjennomføre en prøve for å sjekke nivået til elevene. Prøven gikk ikke helt som forventet med tanke på at veldig mange elever fikk en overaskende lav poengsum, og spennet i poengsummen hos elevene var urovekkende. Dette viser igjen at elevene ikke er vant med selvstendig oppgaveløsning. Heldigvis var det noen elever som klarte å få høye poengsummer, som indikerer at matematikkundervisningen ikke har vært helt bortkastet.

Et problem som virker gjennomgående for hele skolen er at lærerne har en innstilling om å kun hjelpe de elevene som er ”dyktige”, de orker ikke å bruke tid å energi på å hjelpe de håpløse elevene. Dette fører nok etter hvert til et stort spenn i enkeltelevers ferdigheter i klassen, ytterpunktene på prøven var en elev med null feil og en annen elev med null rette svar. Et spørsmål som var på prøven var ”Hvor mange grader er det i en sirkel?” Her fikk man svar som ”5 grader”, ”90 grader”, ”Nei”, ”Mange”, ”8page5page”, ”hvor mange grader har du?” og andre svar som ga lite eller ingen mening. Etter vår mening var vanskelighetsgraden på prøven slik at det ikke burde la seg gjøre å få under fem poeng.

En annen utfordring var å rette 120 prøver av typen helt katastrofal, man har verken tid eller energi til å gi konstruktiv tilbakemelding (eller fremovermelding) med så mange prøver å rette. Altså fikk elevene bare vite om hva de hadde rett eller galt, total poengsum og en tilbakemelding på deres totale innsats. Elevene virket å sette stor pris på til og med denne enkle tilbakemeldingen, men vi ser at vi egentlig burde/ville/må sette oss ned med en og en elev for å finne ut hva de trenger hjelp med. Hadde vi vært lengre i praksis og snakket samme morsmål som elevene skulle vi gjerne utført noen diagnostiske intervjuer med elevene for å se hvilken forståelse som egentlig ligger til grunn for deres prestasjoner under vår praksis. Med tanke på vår oppfatning av CAPS (læreplanen) ville nok man anbefalt eller krevd spesialundervisning og/eller ekstra oppfølgning til nesten hele klassen, da i hvert fall 100 av de 120 elevene. Vi har riktignok kun observert elevenes ferdigheter i løsning av vinkeloppgaver, de fire regneartene samt løsning av en regnefortelling, men alle observasjoner peker på samme frustrerende kompetansenivå.

Videre i engelsktimene har vi jobbet med å lese og å skrive dikt. Vi opplevde at disse timene var utfordrende når det kom til det språklige da vi skulle få elevene til å skrive selv. Oppgaven deres var å skrive om oss, og kriteriene de fikk var at diktet skulle være 6 linjer og inneholde forskjellige typer ord, som for eksempel kind-, silly- og common words osv. Elevene fikk dette kriteriet siden vi hadde lest et dikt om ord og samtalt med elevene om bruken av ulike ord. Vi sa også at diktet ikke trengte å rime, men at de kunne gjerne prøve på å få det til å rime. Når vi leste gjennom diktene i etterkant hadde de aller fleste elevene gjort en god jobb med å skrive. Det var nok ikke alt som kunne kvalifiseres som dikt, men på den andre siden er dikt en ganske fri sjanger når det kommer til oppsett og form. Det var også veldig koselig å lese diktene for alle elevene skrev mye fint og de virket som å være fornøyde med oss som lærere. I tillegg var det mye vi kan bruke som materiale til bacheloroppgaven vår siden flere hadde skrevet om måten vi underviste på og oppførte oss mot klassen.

Siste dagen vår i praksis ble brukt til å gå gjennom matteprøven med klassene og to engelsktimer med sang der vi lærte dem noen norske sanger og elevene sang til på Xhosa. Vi fikk også tatt bilder med klassene (pluss tusen selfies).

Sliten klem fra Kjetil, Sandra og Åse, xoxo!

DIDAKTISK KATASTROFE!

...etter vår mening.

Mandagen startet så fint med sang og oppstilling av alle elevene ved skolen, musikklæreren slo vakkert i en knust klokke og rektor avsluttet morgensamlingen med en rørende og flott tale - på Xhosa, så vi skjønte ingenting. Etter elevene marsjerte fra oppstillingsplassen og til klasserommene sine - sjeldent lykkelige, ble lærerne stående igjen for en kopp te og sosialt samvær. Dette ga oss muligheten til å bruke ytterligere 10 min av første skoletime til å bli kjent med den flotte gjengen med lærere som jobber ved skolen.

Siden vi skal undervise i to forskjellige klasser, og plassmangel i klasserommene, ble vi splittet opp for observasjon den første timen. Kjetil fulgte mattelæreren mens Sandra og Åse fulgte engelsklæreren. I den andre timen byttet vi om. Kjetil observerte usammenhengende tavleundervisning, uten noen form for tilpasning eller didaktikk. Det virker for oss som at de jobber med oppgaver (læreren skriver oppgave + svar på tavla) som er langt over det nivået som elevene faktisk forstår. Læreren var heller ikke spesielt imøtekommende eller opplyste om hva vår rolle på skolen skal være, de var mer interesserte i når vi kunne overta timene deres. Sandra og Åse fikk en mer dramatisk opplevelse, da fire elever ble straffet med tre slag hver inni håndflata. Læreren bruker et tynt plastrør både for å slå i pulten etter oppmerksomhet og når elevene skal straffes. Ekstremt provoserende og ubehagelig å se på hvordan elevene ble straffet - eller disiplinert her. Vi hadde forberedt oss på å møte på disse etiske utfordringene, men det kom likevel veldig brått på.

Generelt er det store ulikheter fra det norske klasserommet til det sør-afrikanske, vi sitter igjen med et inntrykk av at lærerne vil komme seg kjappest gjennom fagstoffet og legger lite vekt på om elevene får et læringsutbytte av undervisningen. Verdien i gode undervisninger er gjemt bak et stramt CAPS-regime og de rammevilkårene som enkelte av lærerne må forholde seg til. Det bør nevnes at våre medstudenter har fått et helt annet inntrykk av de lærerne de følger, så dette er på ingen måte representativt for sør-afrikanske lærere generelt.

Selv om mattelæreren oppleves som en didaktisk katastrofe fra vårt ståsted, skal det sies at hun har over 60 elever i hver klasse - hvorav mange har veldig varierte kunnskaper i alle de grunnleggende ferdighetene. Dette fikk vi selv oppleve når vi hadde våre første undervisningstimer idag.

Gjennom tirsdagens observasjon blir vi oppgitte av den undervisningen vi observerer. En halvhjertet gjennomgang, som inkluderer et titalls forstyrrelser og vranglære, fører til at elevene sitter igjen som spørsmålstegn og ikke gjør noe. Det ser ut for oss som at de ikke tørr å rekke opp hånden for å spørre etter hjelp, og at noen bruker lengst mulig tid på å skrive av tavla slik at de slipper å gjøre oppgaver.

I engelsktimen fikk vi oppleve en annen side, med latter og innlevelse fra læreren. Dette var en velkommen forandring fra deres ellers seriøse og svært autoritære læringsstil. Selv om vi ble positivt overrasket over entusiasmen hos læreren, ble vi like overrasket over at hun sendte elever for å hente henne kaffe og cornflakes til frokost (dette uten pause i undervisningen mens eleven var fraværende!). Det virker generelt som at de har et sterkt fokus på elevgruppen fremfor enkeltindividet, dette vises spesielt ved mangel på tilpasset opplæring og individuell veiledning. Riktignok skjønner vi at det er vanskelig med individuell veiledning når en har over 60 elever i hver klasse og du fysisk ikke kommer til for å hjelpe elevene som sitter fra rad to og bakover i klasserommet, dette vil si at du når ca 1/3 av elevene uten å måtte klatre over pulter og stoler.

I dag hadde vi endelig våre første timer med undervisning, pågangsmotet og selvtilliten struttet i takt med solstrålene på morgenkvisten. Først hadde vi en engelsktime sammen alle tre (ingen lærere tilstede), hvor vi introduserte oss selv, vår oppgave på skolen og noen retningslinjer vi ønsker de skal følge når vi underviser. Blant annet introduserte vi en klapperytme, bedre kjent som "fagereng-klappen", i den hensikt å finne en måte å få samlet fokuset til elevgruppa samt stillhet i klasserommet. Dette fungerte med varierende hell utover dagen.

Vi observerte at elevene bråket mye når andre elever snakket, derimot var de ganske håndterlige når vi hadde ordet. Her måtte noe gjøres, og på strak arm kom det et innfall som ingen av oss nå vil ta ansvar for og vips stod det; "respect for the speaker" på tavla, noe som nå er blitt vårt motto og slagord for denne praksisen. #vranglære (selv om vi er veldig fornøyd med effekten vi fikk av dette). Sandra fikk lagt til some moves og styrer nå vårt motto som en liten Jan Fredrik Karlsen.

I den neste timen splittet vi oss opp igjen, for å spre vår glede til barna i Afrika. Dette hadde motsatt effekt og vi gikk rimelig motløse ut av klasserommet 60 minutter senere. Elevene så ut til å ha tatt over vårt muntre humør, noe som speilet seg godt i støynivået deres. I Kjetils klasse underviste han med stor iver, den samme oppgaven 4 ganger i løpet av 60 minutter - trudde han, før det plutselig oppstod en spontan lunsjpause midt i forklaring nummer 4. Halve klassen forsvant dermed ut av klasserommet i 15 minutter. Heldigvis var det to lærere tilstede i denne timen, uheldigvis for Kjetil sov begge to med ryggen til elevene, inn mot et hjørne av klasserommet. I 60 minutter.

Samtidig hadde Sandra og Åse sin livs tålmodighetstest i den andre klassen. Mye tid gikk bort til å forklare/innføre rutiner for "respect for the speaker" og lignende prosjekter vi har funnet nødvendige etter to dagers observasjon. Vi brukte også en del tid på å forklare at vi ikke kom til å straffe elevene, at ingen får slå hverandre i våre timer og at det er vi som er lærere i matematikk og engelsk ut neste uke. Dette ble gjort med et kor av barnestemmer i 120 desibel, noe utfordrende - men heldigvis har Åse en stemme som skjærer gjennom både vegger og beinmarg. "Fagereng-klappen" kom godt med, helt til elevene syntes det var gøy å klappe i både tide og utide. To ganger i løpet av timen kom det elever frem til oss ved tavla for å spørre om de skulle hente lærere som kunne gjøre noe med støynivået, noe som tilsier at elevene vet godt at det ikke skal være jungel i klasserommet men så sitt snitt til å få ut litt energi.

Oppstarten til dagens siste time ble veldig uklar, da denne klassen nå hadde sin spontane lunsjpause. Dette gjorde sitt til at Kjetil fikk startet matematikkundervisningen 20 minutter senere enn vi hadde sett for oss. Igjen var timen preget av at det er store forskjeller fra den norske måtene å holde ro i et klasserom (elev-lærer-relasjon) sammenliknet med det vi opplever på denne skolen, som går mer ut på disiplin og respekt til læreren. Dette førte til en veldig bråkete time, og vi følte oss lettet når vi var ferdige og kunne dra hjem for dagen.

I morgen er siste undervisningsdag denne uken, vi satser på bedre undervisningsøkter og å komme oss mer inn i rollen som lærere i Sør-Afrika.

Frustrert men forventningsfull klem fra Kjetil, Sandra og Åse, xoxo!

It must have been love, but it's over now

Hei hei hallå

Helgas splittelse og Kjetils ego førte til at vi måtte skrive blogginnlegg hver for oss. Selv om Kjetil har vært borte fra oss har vi koset oss masse likevel (hvert fall Sandra). Torsdagen gikk i hovedsak bort til å tørke tårer og komme oss over savnet etter Kjetil, pluss to timer på skolen. Når tårene var tørket og fredagen kom var vi dermed klare for konsert med svenske Roxette. Vår evne til å kose oss kom godt med på konserten, da vi var de eneste under 40 år. Vi sang, danset og lo til klokken var halv to (neida, halv 12).

Dansingen satte sine spor, men stive legger stopper ikke oss, vi la dermed ut på en kilometervis lang tur til fots for å dra på akvarium. Til Sandras store glede, og Åses ekstreme fortvilelse, hadde de i tillegg en reptilpark med slanger, øgler og andre krypdyr. Når vi hadde gått langt om lenge og lenger enn langt gjennom jungelen, fant vi også en dam med seler, skilpadder og pingviner. Da kom entusiasmen til Åse også frem (i 5 min - ”Sandraa, kan vi fare no!?”). Åse var sulten etter vandringen, men istedenfor satte vi oss ned for å se på at selene ble matet. Ironisk nok spiste Åse sushi etterpå.

For å ikke gi kroppen sjokk etter fredagens dansing måtte vi danse litt på lørdagen også. Søndagen ble brukt på å restituere dansemusklene og ta livet helt med ro.

Pliktoppfyllende klem fra Sandra og Åse, xoxo!