DIDAKTISK KATASTROFE!

...etter vår mening.

Mandagen startet så fint med sang og oppstilling av alle elevene ved skolen, musikklæreren slo vakkert i en knust klokke og rektor avsluttet morgensamlingen med en rørende og flott tale - på Xhosa, så vi skjønte ingenting. Etter elevene marsjerte fra oppstillingsplassen og til klasserommene sine - sjeldent lykkelige, ble lærerne stående igjen for en kopp te og sosialt samvær. Dette ga oss muligheten til å bruke ytterligere 10 min av første skoletime til å bli kjent med den flotte gjengen med lærere som jobber ved skolen.

Siden vi skal undervise i to forskjellige klasser, og plassmangel i klasserommene, ble vi splittet opp for observasjon den første timen. Kjetil fulgte mattelæreren mens Sandra og Åse fulgte engelsklæreren. I den andre timen byttet vi om. Kjetil observerte usammenhengende tavleundervisning, uten noen form for tilpasning eller didaktikk. Det virker for oss som at de jobber med oppgaver (læreren skriver oppgave + svar på tavla) som er langt over det nivået som elevene faktisk forstår. Læreren var heller ikke spesielt imøtekommende eller opplyste om hva vår rolle på skolen skal være, de var mer interesserte i når vi kunne overta timene deres. Sandra og Åse fikk en mer dramatisk opplevelse, da fire elever ble straffet med tre slag hver inni håndflata. Læreren bruker et tynt plastrør både for å slå i pulten etter oppmerksomhet og når elevene skal straffes. Ekstremt provoserende og ubehagelig å se på hvordan elevene ble straffet - eller disiplinert her. Vi hadde forberedt oss på å møte på disse etiske utfordringene, men det kom likevel veldig brått på.

Generelt er det store ulikheter fra det norske klasserommet til det sør-afrikanske, vi sitter igjen med et inntrykk av at lærerne vil komme seg kjappest gjennom fagstoffet og legger lite vekt på om elevene får et læringsutbytte av undervisningen. Verdien i gode undervisninger er gjemt bak et stramt CAPS-regime og de rammevilkårene som enkelte av lærerne må forholde seg til. Det bør nevnes at våre medstudenter har fått et helt annet inntrykk av de lærerne de følger, så dette er på ingen måte representativt for sør-afrikanske lærere generelt.

Selv om mattelæreren oppleves som en didaktisk katastrofe fra vårt ståsted, skal det sies at hun har over 60 elever i hver klasse - hvorav mange har veldig varierte kunnskaper i alle de grunnleggende ferdighetene. Dette fikk vi selv oppleve når vi hadde våre første undervisningstimer idag.

Gjennom tirsdagens observasjon blir vi oppgitte av den undervisningen vi observerer. En halvhjertet gjennomgang, som inkluderer et titalls forstyrrelser og vranglære, fører til at elevene sitter igjen som spørsmålstegn og ikke gjør noe. Det ser ut for oss som at de ikke tørr å rekke opp hånden for å spørre etter hjelp, og at noen bruker lengst mulig tid på å skrive av tavla slik at de slipper å gjøre oppgaver.

I engelsktimen fikk vi oppleve en annen side, med latter og innlevelse fra læreren. Dette var en velkommen forandring fra deres ellers seriøse og svært autoritære læringsstil. Selv om vi ble positivt overrasket over entusiasmen hos læreren, ble vi like overrasket over at hun sendte elever for å hente henne kaffe og cornflakes til frokost (dette uten pause i undervisningen mens eleven var fraværende!). Det virker generelt som at de har et sterkt fokus på elevgruppen fremfor enkeltindividet, dette vises spesielt ved mangel på tilpasset opplæring og individuell veiledning. Riktignok skjønner vi at det er vanskelig med individuell veiledning når en har over 60 elever i hver klasse og du fysisk ikke kommer til for å hjelpe elevene som sitter fra rad to og bakover i klasserommet, dette vil si at du når ca 1/3 av elevene uten å måtte klatre over pulter og stoler.

I dag hadde vi endelig våre første timer med undervisning, pågangsmotet og selvtilliten struttet i takt med solstrålene på morgenkvisten. Først hadde vi en engelsktime sammen alle tre (ingen lærere tilstede), hvor vi introduserte oss selv, vår oppgave på skolen og noen retningslinjer vi ønsker de skal følge når vi underviser. Blant annet introduserte vi en klapperytme, bedre kjent som "fagereng-klappen", i den hensikt å finne en måte å få samlet fokuset til elevgruppa samt stillhet i klasserommet. Dette fungerte med varierende hell utover dagen.

Vi observerte at elevene bråket mye når andre elever snakket, derimot var de ganske håndterlige når vi hadde ordet. Her måtte noe gjøres, og på strak arm kom det et innfall som ingen av oss nå vil ta ansvar for og vips stod det; "respect for the speaker" på tavla, noe som nå er blitt vårt motto og slagord for denne praksisen. #vranglære (selv om vi er veldig fornøyd med effekten vi fikk av dette). Sandra fikk lagt til some moves og styrer nå vårt motto som en liten Jan Fredrik Karlsen.

I den neste timen splittet vi oss opp igjen, for å spre vår glede til barna i Afrika. Dette hadde motsatt effekt og vi gikk rimelig motløse ut av klasserommet 60 minutter senere. Elevene så ut til å ha tatt over vårt muntre humør, noe som speilet seg godt i støynivået deres. I Kjetils klasse underviste han med stor iver, den samme oppgaven 4 ganger i løpet av 60 minutter - trudde han, før det plutselig oppstod en spontan lunsjpause midt i forklaring nummer 4. Halve klassen forsvant dermed ut av klasserommet i 15 minutter. Heldigvis var det to lærere tilstede i denne timen, uheldigvis for Kjetil sov begge to med ryggen til elevene, inn mot et hjørne av klasserommet. I 60 minutter.

Samtidig hadde Sandra og Åse sin livs tålmodighetstest i den andre klassen. Mye tid gikk bort til å forklare/innføre rutiner for "respect for the speaker" og lignende prosjekter vi har funnet nødvendige etter to dagers observasjon. Vi brukte også en del tid på å forklare at vi ikke kom til å straffe elevene, at ingen får slå hverandre i våre timer og at det er vi som er lærere i matematikk og engelsk ut neste uke. Dette ble gjort med et kor av barnestemmer i 120 desibel, noe utfordrende - men heldigvis har Åse en stemme som skjærer gjennom både vegger og beinmarg. "Fagereng-klappen" kom godt med, helt til elevene syntes det var gøy å klappe i både tide og utide. To ganger i løpet av timen kom det elever frem til oss ved tavla for å spørre om de skulle hente lærere som kunne gjøre noe med støynivået, noe som tilsier at elevene vet godt at det ikke skal være jungel i klasserommet men så sitt snitt til å få ut litt energi.

Oppstarten til dagens siste time ble veldig uklar, da denne klassen nå hadde sin spontane lunsjpause. Dette gjorde sitt til at Kjetil fikk startet matematikkundervisningen 20 minutter senere enn vi hadde sett for oss. Igjen var timen preget av at det er store forskjeller fra den norske måtene å holde ro i et klasserom (elev-lærer-relasjon) sammenliknet med det vi opplever på denne skolen, som går mer ut på disiplin og respekt til læreren. Dette førte til en veldig bråkete time, og vi følte oss lettet når vi var ferdige og kunne dra hjem for dagen.

I morgen er siste undervisningsdag denne uken, vi satser på bedre undervisningsøkter og å komme oss mer inn i rollen som lærere i Sør-Afrika.

Frustrert men forventningsfull klem fra Kjetil, Sandra og Åse, xoxo!