Helhetsinntrykket av Kama Primary School er mye av det samme
som vi beskrev i forrige innlegg, vi har fått både gode og dårlige
undervisningsøkter og kjent på frustrasjon når elevene ikke forstår hva vi sier
og mestringsfølelsene rundt å kunne forklare det på en måte de forstår.
Etter vi var ferdig med undervisningstimene våre den andre
dagen, fikk vi vite at store deler av grade 7 har svært reduserte
engelskkunnskaper og noen kan til og med ikke noe som helst. Dette preger
selvfølgelig den videre tilpasningen av undervisningen, noe som førte til at vi
måtte øke bruk av konkretisering, dramatisering, visualisering og stemmebruk i
både engelsk og matematikk. Dermed har vi fått utfordret oss godt, selv om det
kun var i seks dager.
Vi har gjennomført og prøvd ut mange forskjellige metoder og
aktiviteter for å samle oppmerksomheten og får å få ro blant elevene, blant
annet videreføring av ”Fagereng-klappen” og ”respect for the speaker” - i tillegg har vi opprettet klassereglene ”No
hitting, no kicking, no spitting or throwing things around”, disse følte vi var
svært nødvendige da vi til tider fryktet for egne liv. En annen fordel med
disse klassereglene er at de enkelt forstås av elevene og også at vi kan rope
de høyt i kor sammen med elevene. Vi har også prøvd å bruke ”hode, skuldre, kne
å tå” for samle elevene, tolk for oversetting og forklaring på deres morsmål,
og vi har lært oss hva ”stille” heter på Xhosa: Thulani (best effekt når det
ropes). Dette førte til at flere av elevene trodde at Kjetil kun kunne dette
ene ordet på Xhosa, når han egentlig mestrer hele fem ord. Thulani er riktignok
favoritten.
Man merker godt at elevene ikke er vant med selvstendig
arbeid, refleksjon, faglig snakk i timene og andre ting vi tar for gitt i
norske klasserom. Istedenfor er de godt kjente med å lese høyt i plenum sammen
med læreren, skriving rett av tavla og annet kopieringsarbeid. I Engelsk har vi
gjennomført eventyret ”De tre bukkene bruse”, til stor glede for elevene. Denne
typen opplegg var engasjerende for elevene i fremføringsfasen, men bare et
fåtall av elevene klarte å svare på oppfølgingsspørsmål eller annet
etterarbeid. Her kan selvfølgelig språkbarrieren være en betydelig faktor, men
man merker også at elevene ikke prøver sitt beste. Vi tror elevene har testet
oss mye de seks dagene i praksis, men også er usikker på hvordan de skal ta
stilling til den plutselige og omfattende endringen av undervisningsmetoder som
har blitt gjennomført.
Også i matematikk har vi hatt store utfordringer. Elevene
kan bare skrive av tavlen (både oppgaver og svar) og har ingen evne for
selvstendig oppgaveløsning og logisk resonnement, noe vi mener kan stamme fra
undervisningskulturen de har ved denne skolen. Elevene virker å ha en ekstremt
instrumentell forståelse for matematikk i de aller beste tilfellene i klassen,
enkelte virker ikke å ha noen forståelse i det hele tatt. Gjennom perioden har
vi introdusert emnet vinkler og derunder måling samt tegning av vinkler. Dette
er i utgangspunktet et veldig lett emne å konkretisere og visualisere, men vi
hadde likevel store utfordringer med å undervise dette da elevene ikke virket å
klare å gjøre noe på egenhånd. Første time med vinkler begynte vi med å forklare
nøye, samt demonstrere for elevene hvordan ting skal gjøres. Likevel var det en
mindre prosentdel av klassen som i det hele tatt klarte å måle vinkler, til
tross for at dette ble utført i samtid av lærer på tavla. Ved tegning av
vinkler tok det 7 minutter å få hele klassen til å tegne en strek i boka deres
som kunne brukes som utgangspunkt til å tegne en vinkel ved hjelp av en
gradskive, her måtte også tolk benyttes for å få fram budskapet. Etter å ha
laget 4 vinkler på tavla samtidig som elevene laget vinklene i boken (da med
sjekk av ALLE bøker etter hver eneste vinkel) klarte de fleste av elevene
fortsatt ikke å lage en eneste vinkel uten veiledning i etterkant.
På grunn av de katastrofale inntrykkene de første
matteøktene bydde på ble vi enige om å gjennomføre en prøve for å sjekke nivået
til elevene. Prøven gikk ikke helt som forventet med tanke på at veldig mange
elever fikk en overaskende lav poengsum, og spennet i poengsummen hos elevene
var urovekkende. Dette viser igjen at elevene ikke er vant med selvstendig
oppgaveløsning. Heldigvis var det noen elever som klarte å få høye poengsummer,
som indikerer at matematikkundervisningen ikke har vært helt bortkastet.
Et problem som virker gjennomgående for hele skolen er at
lærerne har en innstilling om å kun hjelpe de elevene som er ”dyktige”, de
orker ikke å bruke tid å energi på å hjelpe de håpløse elevene. Dette fører nok
etter hvert til et stort spenn i enkeltelevers ferdigheter i klassen,
ytterpunktene på prøven var en elev med null feil og en annen elev med null
rette svar. Et spørsmål som var på prøven var ”Hvor mange grader er det i en
sirkel?” Her fikk man svar som ”5 grader”, ”90 grader”, ”Nei”, ”Mange”, ”8page5page”,
”hvor mange grader har du?” og andre svar som ga lite eller ingen mening. Etter
vår mening var vanskelighetsgraden på prøven slik at det ikke burde la seg
gjøre å få under fem poeng.
En annen utfordring var å rette 120 prøver av typen helt
katastrofal, man har verken tid eller energi til å gi konstruktiv tilbakemelding
(eller fremovermelding) med så mange prøver å rette. Altså fikk elevene bare
vite om hva de hadde rett eller galt, total poengsum og en tilbakemelding på
deres totale innsats. Elevene virket å sette stor pris på til og med denne
enkle tilbakemeldingen, men vi ser at vi egentlig burde/ville/må sette oss ned
med en og en elev for å finne ut hva de trenger hjelp med. Hadde vi vært lengre
i praksis og snakket samme morsmål som elevene skulle vi gjerne utført noen
diagnostiske intervjuer med elevene for å se hvilken forståelse som egentlig
ligger til grunn for deres prestasjoner under vår praksis. Med tanke på vår
oppfatning av CAPS (læreplanen) ville nok man anbefalt eller krevd
spesialundervisning og/eller ekstra oppfølgning til nesten hele klassen, da i
hvert fall 100 av de 120 elevene. Vi har riktignok kun observert elevenes
ferdigheter i løsning av vinkeloppgaver, de fire regneartene samt løsning av en
regnefortelling, men alle observasjoner peker på samme frustrerende
kompetansenivå.
Videre i engelsktimene har vi jobbet med å lese og å skrive
dikt. Vi opplevde at disse timene var utfordrende når det kom til det språklige
da vi skulle få elevene til å skrive selv. Oppgaven deres var å skrive om oss,
og kriteriene de fikk var at diktet skulle være 6 linjer og inneholde
forskjellige typer ord, som for eksempel kind-, silly- og common words osv. Elevene
fikk dette kriteriet siden vi hadde lest et dikt om ord og samtalt med elevene
om bruken av ulike ord. Vi sa også at diktet ikke trengte å rime, men at de
kunne gjerne prøve på å få det til å rime. Når vi leste gjennom diktene i
etterkant hadde de aller fleste elevene gjort en god jobb med å skrive. Det var
nok ikke alt som kunne kvalifiseres som dikt, men på den andre siden er dikt en
ganske fri sjanger når det kommer til oppsett og form. Det var også veldig
koselig å lese diktene for alle elevene skrev mye fint og de virket som å være
fornøyde med oss som lærere. I tillegg var det mye vi kan bruke som materiale
til bacheloroppgaven vår siden flere hadde skrevet om måten vi underviste på og
oppførte oss mot klassen.
Siste dagen vår i praksis ble brukt til å gå gjennom matteprøven med klassene og to engelsktimer med sang der vi lærte dem noen norske sanger og elevene sang til på Xhosa. Vi fikk også tatt bilder med klassene (pluss tusen selfies).
Sliten klem fra Kjetil, Sandra og Åse, xoxo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar